En legende vender tilbake

Faust — et gåtefullt kultband som tidlig på 70-tallet la grunnen for utviklingen av moderne eksperimentell rock. Faust var for de visjonære, og band som The Residents og Einstrürzende Neubauten er blant dem som har videreført ideene. Nå har Faust returnert etter tjue år i ukjent land og er ventet til Oslo med et apokalyptisk show i nærmeste framtid. Det er intet mindre enn sensasjonelt.

FAUST FAUSTUS

Historien om Faust begynte en gang da djevelen oppdaget hvilken enorm påvirkningskraft rock hadde på unge, ubefestete sinn. Han gned seg i hendene og knegget da han så hvordan menneskene tilba denne enkle og vulgære musikken. Helt uten hans bistand ble de forført til å gjøre de mest obskøne og syndige gjerninger. Her var mye å hente, og han trengte litt ungt blod i helvete. Men djevelen var kultivert og hadde stil. I hans ører var den enkle rocken nesten like motbydelig som gospel og salmesang, siden den i utgangspunktet stammet fra religiøse, bomullsplukkende negre. Derfor måtte disse enkle rytmene sprites opp med en god dose djevelske elementer. Da ville det bli rene lokkerop for fordervete sjeler. Han ville så et frø i denne rocken som skulle gro og gro, for til slutt å overta fullstendig. Slik ville folk strømme til orgier i de djevelske diskotekene i helvete framfor å kjede seg med brus, boller og salmesang i himmelen.

Derfor våknet tyskeren Uwe Nettelbeck en natt med et kall fra de mørke makter: Finn et band som kan lage djevelsk musikk. Nettelbeck søkte lenge og vel etter de rette musikantene. En dag møtte han en flokk tyskere og en franskmann som siden 1968 hadde hatt store planer om å revolusjonere rocken. Nettelbeck skjønte dette var hans folk. Han tilbød en pakt med sin mørke mester. Lag musikk som vil styre rockens utvikling i djevelens retning, så skal musikken deres til gjengjeld høres like frisk og ny ut for all framtid. Pakten ble beseglet, og de tok navnet Faust. De etablerte sitt eget studio i Wümme i Nord-Tyskland, og utstyrte det med for den tida avansert lydteknisk utstyr. I 1971 stengte de seg inne her, isolerte seg fra omverdenen og påbegynte sin gjerning.

FAUST FAUST

I mellomtiden hadde Uwe Nettelbeck med djevelens hjelp (noen annen forklaring finnes ikke) skaffet Faust en lukrativ kontrakt med Polydor i Tyskland. Det første resultatet ble utgitt i desember 1971.

Faust fødes av en voldsom, pulserende støybølge som spylte forfriskende over datidsrockens hensyknende banaliteter og etterlot et fruktbart katastrofeområde, rede for omstokking, omdefinering og rekonstruksjon. En sjokkåpning som lammer forsvarsmekanismene, og åpner underbevisstheten. Sykliske støyspiraler pulserer i takt med hjernebarkens elektriske rytmer, tidvis uventet avbrutt av lommer fylt med pianoras eller dempete, hemmelighetsfulle samtaler. En kryssild av flerrende skalpellgitarer jager støyflak rundt i et minefelt. Collage-effekter og nonsense-lyrikk, «slow goes the goose». En nøye planlagt balanse mellom det ustrukturerte og absurde mot det kjente. Skremmende lydbilder opp mot sentimentale klisjeer. Dette første albumet til Faust er deres villeste og mest kompromissløse. Baksida var tatt opp live i studio i Wümme: Miss Fortune, preget av forvrengt, vulgær sentimentalitet. Skjærende behagelig, som en fløyels-motorsagmassakre. Satiriske framstillinger av kvasinazi-ølbøller som skråler sine to-noters idrettsidiotsanger for én hjernecelle. Høystemt piggtråd rundt drukne pianoer. Voltaire med munnen full av hvitløk og hvorfor spiser du ikke gulrøtter?

Om musikken virket ugjennomtrengelig, var alt annet gjennomsiktig; plata, coveret, alt. Selv opprørets knyttneve er gjennomlyst av røntgenstråler.

Selvfølgelig solgte plata dårlig. Det er aldri lukrativt å ligge forut for sin tid. I Tyskland ble de helt ignorert, men en kultstatus begynte å spire i England.

FAUST PARTY

I 1971 spilte de inn utkast til et annet album, «Faust Party», som ikke ble utgitt før i 1988. Bortsett fra enkelte fragmenter som lakk ut gjennom et par limited edition-EPer. «Faust Party» er tydelig uferdig, flere av lydskissene har blitt anvendt seinere. Her er naive elementer med spilledåse, skeive konstruksjoner som minner om Residents eller Zappa og framfor alt suggestive, minimalistiske komposisjoner. De to viktigste låtene er fra sistnevnte kategori: «Party 1» setter opp en sterk kontrast mellom en markant, glidende bass og stikkende diskantnåler. Biologiske bilder av mørkeblå dønninger i kaskader bringer liv til syngende vesner skrudd fast på massive klippevegger. «Party 2» er et repetitivt vokalmantra som bærebølge for germansk rapping, og minner om tidlig Residents med N. Senada.

FAUST SO FAR

I 1972 kom neste utgivelse, «So Far». Også denne gangen som et totalkonsept, men helt motsatt fra første album: Svart emballasje og transparent musikk. Hver låt med en visuell parallell i et naivistisk-surrealistisk trykk av kunstneren Edda Köchl.

«So Far» var langt mer strukturert enn første album, mer delikat og stringent anrettet, men langtfra konvensjonelt. Endel av villskapen fra førstealbumet er dempet, og erstattet av introspektive stemninger, ofte i form av kontraster mellom det varme og nære, og det kjølige og fjerne. Åpningssporet «It's a Rainy Day» er typisk: Hamrende, monoman minimalisme som et grovt stålgjerde, et stengsel mot et kjølig klippelandskap strukket ut i et fjernt, pastellblått hav hvorfra badenymfenes spinkle lokkerop kommer drivende som soniske hildringer. Forlokkende og uoppnåelig. Beslektet med minimalismen til NEU!, men mer overraskende i effekten. Stivnet som en krystall på en strand i Antarktis, frosset fast i eget spy frambrakt av kvalmen over tidens gang og tingenes forgjengelighet: Men — it's a rainy day, sunshine girl. En satire over den kulturelle monotoni; alle gjentar samme grunnformular til det kjedsommelige i den tro at det er nyskapende. På vei til Abamäe, i et uvirkelig terreng dannet i spenningsfeltet mellom myk drøm og kjølige, diffuse horisonter. Den streiteste låta er «No harm» med en drømmeaktig åpning som henger i gelé, like fjern og nær som det repetitive pastell-landskapet i tapeten på soveromsveggen rett før søvnen. Deretter kastes vi ut i det støyende krautrockpregete vulgære; «Daddy, take a banana …» med kjøttfull vokal og nålestikkgitarer. For mange et høydepunkt. Tittelsporet «So Far», igjen en kontrast: En myk, slentrende, nesten funky forgrunn malt på en elektroakustisk bakgrunn av fjerne, skurte horisonter av ukjent land. «Mamie Is Blue»: En angstlåt, tiden sakner og sykner hen i en slowmotion støysløyfe. Ulne elektriske knokkelrytmer innelukket i en svart sekk fylt med støv, støy og fuzz. Plata avrundes med kortere, surrealistisksatiriske Zappa-pastisjer.

Et meget bra og gjennomført album, lettere tilgjengelig enn det første. Salget gikk fortsatt dårlig, men nå var Faust sikret kultstatus, spesielt i England.

FAUST TAPES

Dette førte til at det nystartete og dengang idealistiske plateselskapet Virgin ble interessert, og Faust var faktisk sammen med Mike Oldfield de første artistene som signet med Virgin. Våren 1973 kom albumet «Faust Tapes», som ble en bestselger fordi det ble solgt for singelpris. Plata består av mange skisser og fragmenter, hektet sammen til en delikat helhet. Skeive lydbilder som spenner fra avantkrautrock via Zappa til nesten Residentale landskap. Endel lydcollager minner om moderne eksentrikere som Nurse With Wound. En fusjon av mange sprikende ideer og stemninger, en pulserende, kaleidoskopisk drøm som sprangvis skifter karakter. Men selv om kritikerne ga strålende omtaler, var det ikke annet enn et interludium som Virgin presset fram for å holde myten varm.

FAUST CONRAD

I 1973 spilte Faust også inn albumet «Outside the Dream Syndicate» sammen med minimalisten Tony Conrad. Conrad var kjent fra La Monte Young's gruppe Theatre of Eternal Music, hvor han hadde spilt fiolin blant annet sammen med John Cale. En utvekst av denne gruppa var forøvrig «The Primitives» fra 1964 hvor Cale og Conrad spilte mer rocka ting sammen med en viss Lou Reed. Dette var forløperen til Velvet Underground.

Plata sammen med Faust er utpreget minimalistisk. Forsida med monoton rytme gjennomtrengt av glidende fiolinstrimler, mens baksida har et noe mer kompleks grunnmønster som gradvis utvikler seg under en svevende, dissonant fiolin. Glimt av Terry Riley. Denne plata markerte starten på Caroline Records, Virgins sidelabel for marginal musikk.

FAUST IV

I 1973 spilte Faust også inn og utga sitt tredje egentlige album på Virgin. Et sparsomt cover, kun tomme noteark med minimal informasjon, men desto rikere og mer kompleks musikk. På «IV» makter Faust på en paradoksal måte å drive flere av ideene sine til ekstreme nivåer, samtidig som tilgjengeligheten økte.

«IV» er et helstøpt, gjennomført album, men likevel med stor spennvidde og kompleksitet i stemninger og arrangementer, preget av lange innadvendte partier og fuktige indre landskap. En brakstart med deres «tour de force», den monumentale komposisjonen «Krautrock». Et monstrøst, dundrende bass-tromme dinosaurskjelett mot en isblå, atmosfærisk vegg skaper spennvidde. Rommet mellom er fylt med en kokende matrix av gitarframstøt og udefinerbare elementer. Et voldsomt og utrolig mektig lydbilde. En urkraft som uvergelig presser seg fram og uttrykksløst kverner og deformerer kjente strukturer for å etterlate en dypblå fiktiv melankoli over resultatene av uunngåelige prosesser. Kolossalt suggererende, og på den tida bare tangert av Can og NEU! - milevidt fra impotent R&B, kvapsete psykedelia og dvask dinosaurussymfo som rådde grunnen i samtida.

«Sad Skinhead», en bisarr Can-aktig poplåt. En trist, men truende lovesong om skinheads og barberte mus.

«Jennifer», fylt med truende energier som syder uforløst rundt i indre, krumme rom. En hyllest til en mystisk rødhåret kvinne, skjult, ukjent, men med en enorm indre styrke — en ekvivalent til The Residents' Edweena. En indre verden krummer seg knugende rundt deg, mens falske horisonter gir en fiktiv følelse av trygghet og distanse, farlige krefter er på vei og omslutter deg gradvis — en edderkopp med grønne øyne og blek hud som lyser i mørket. En fløyelsmyk avgrunn som ender i et kaos av støy, en langsomt kvernende malstrøm som sluker tid og rom — for så overraskende å ende i et haltende ragtimepiano.

Baksida er mer sammensatt og spenner fra den mest såre sentimentalitet til mer komplekse og aggressive turer i Zappa-land. Noen av de mest resignerte, melankolske stemningene ligger nært opp til endel av arbeidene til Einstürzende Neubauten i sin teutoniske sentimentalitet. «Giggi Smile» er en av deres mer rocka låter, men meget kjapp, elegant og delikat. «It's a Bit of Pain»; kjønn og kjærlighetens ambivalens, skjærende gitarer og kroppshår. «Läuft …» fylt med en uendelig melankoli, dype brønner av myk, innadvendt tristesse.

FAUST LIVE

I 1973 dro Faust, som til da hadde vært et studioprodukt, på turné i England sammen med Henry Cow. Faust live dengang var en selsom opplevelse. De var uvant med live-situasjonen, og brakte med seg merkelige ting på scenen, blant annet pressluftbor og sementblokker. Musikerne klagde over det rutinemessige ved å spille live, fra studio var de vant til å kunne stoppe midt i en låt for å forfølge en ny idé. De hadde flere TV-apparater på scenen, angivelig for at musikerne kunne se på TV istedet hvis deres egen musikk kjedet dem. Men hvis det kom musikk på TV, særlig opera, kunne de uventet skru opp lyden og improvisere til. Turné-livet passet ikke for datidas Faust, og etter en stund hoppet to av medlemmene av (Irmler og Sosna), og ble erstattet med Peter Blegvad (dengang fra Slapp Happy) og Uli Trepte (ex-Guru Guru). Denne gruppa holdt så vidt sammen til turneen var slutt, deretter forlot katalysatoren Uwe Nettelbeck dem, og Faust gikk i oppløsning og har ikke (offisielt) blitt gjenforent før i 1992.

FAUST RETURN

Etter oppløsninga forsvant medlemmene av Faust fullstendig. De dukket ikke opp før de i 1990 holdt en konsert i Hamburg. Flere av medlemmene har imidlertid spilt sammen i det skjulte siden 1973, og noe av dette har blitt dokumentert på albumet «Return of a Legend» som ble utgitt på Recommended Records i 1987. Denne plata inneholder bare nye komposisjoner og viser at Faust ikke på noen måte forlot scenen på grunn av kreativ tørke. Endel av låtene ligger stemningsmessig opptil «IV» mens andre er kaotiske collager som minner om det første albumet. Fortsatt typisk Faust, likevel annerledes og ikke minst fortsatt forfriskende originalt.

FAUST OSLO

1993: Rykter om en turné, Faust har hatt en del konserter, blant annet på Marquee i London, og fått meget gode kritikker. Det rapporteres om et voldsomt show med industrimaskiner, vinkelslipere, slagbor og motorsag, actionpainting på medbrakt mur, eksplosiver og pyroteknikk. Og utrolig nok: Våren 1994 vil Faust med Jean-Herve Peron i spissen legge ut på en Europa-turné, og de dukker opp i Oslo på Rockefeller 4. mars, sammen med ZGA fra Latvia og norske When. Vær der, dette vil bli den konserten «alle» etter årtusenskiftet vil skryte av å ha vært tilstede på. Som om ikke dette er nok kommer det femte albumet fra Faust ut i mars dette år.

faust hva

Faust var tidlig på 70-tallet sammen med noen få andre (Can, Magma, Kraftwerk, NEU!) med på å meisle ut en europeisk rock-identitet, fjernt fra den rhythm & blues baserte angloamerikanske rocken og den britiske Canterbury-jazz-rocken. Den nærmeste beslektete gruppa var trolig tidlig Can, som i likhet med Faust var influert av avantgarde-komponisten Karl-Heinz Stockhausen. Faust manglet imidlertid de etniske påvirkningene til Can, men til gjengjeld kan det spores en ikke ubetydelig påvirkning fra salige Frank Zappa. Faust anvendte elektronikk, som sett på bakgrunn av vår tids muligheter var meget primitiv, men i likhet med kjente avantgardister som f. eks. Stockhausen virker ikke musikken av den grunn «gammeldags». Tvertimot har den et helstøpt og tidløst preg. Faust var med andre ord ikke sensasjonelle bare fordi de hadde en rekke ideer som var forut for sin tid, musikken deres har en tidløs kvalitet, de høres like forfriskende ut idag som for mer enn 20 år siden.

Spørsmålet er: Ble Faust etterhvert hentet igjen av utviklingen av avantgarderocken, eller er mye av den moderne rocken utviklet på ideene til Faust? Med andre ord: Er de forløpere eller formskapere? Det er et faktum at mange av de viktigste innovative bandene i vår tid har hørt mye på Faust. Residents og Einstürzende Neubauten er barn av Faust. Listen over band klart influert av Faust er lang, noen eksempler: PIL, Devo, Pere Ubu, Throbbing Gristle. Nurse With Wound. HNAS, Eurythmics(!).

Faust var i utgangspunktet et rent studioprosjekt. De var trolig de første som brukte studio som et metainstrument, en metode som The Residents bygde videre på. Et annet likhetspunkt mellom Faust og The Residents var anonymiteten, som Residents tok til sin ytterste konsekvens ved å forbli totalt anonyme og skjule seg bak mer eller mindre fiktive dekkorganisasjoner. Men likheten med The Residents stopper ikke der. Det er sterke musikalske likhetspunkter mellom Residents og Faust. Begge anvendte også kryptiske, surrealistiske nonsense-tekster.

Med Einstürzende Neubauten har Faust felles det ofte voldsomme uttrykket og bruken av uortodokse instrumenter. På Englandsturneen i 1973 brukte Faust blant annet pressluftbor og motorsag på scenen, noe som dengang var helt uhørt og ubegripelig for de fleste tilhørere og kritikere. Seinere har Neubauten videreført dette. I likhet med Faust kunne også Neubauten ha stunder preget av en slags germansk sentimentalitet og resignert melankoli.

Faust var definitivt et tysk band. Og felles med endel andre tyske avantgardeband på den tida, hadde de ofte en bakenforliggende dyp, stålgrå teutonisk stemning av mørk, skjebnesvanger melankoli. Noe storslagent, men også potensielt destruktivt, som knuges ned av sin egen tyngde. En skjebneladet, truende undertone.

Endel av produksjonen til Faust har i likhet med NEU! og tildels Can sterke repetitive, minimalistiske elementer. Det falt dem derfor naturlig å samarbeide med minimalisten Tony Conrad. Mer unikt for Faust var deres collagepreg, deres evne til å sette sammen lydbilder av tilsynelatende uforenelige elementer. Dette er ting de trolig har plukket opp fra Frank Zappas tidlige produksjoner, sammen med ideen om å tenke konseptuelt.

Faust bruker ofte sterke kontraster, noe som gir lydbildet stor spennvidde. Det kunne være dype dundrende bassganger satt opp mot stikkende diskantnåler. Innebygde motsetningene gir musikken et schizofrent preg, det er krefter i bandet som trekker i ulike retninger: noen over i det helt ukjente eksperimentelle, andre i mer konvensjonell retning. Denne musikalske Schizofrenien kunne være meget fruktbar for å skape spennvidde. Dessuten kan en smule gjenkjennelseseffekt lettere lokke lytteren inn på nye, ukjente stier.

FAUST HVEM

Hvem sto egentlig bak Faust? Musikerne har hele tiden holdt en meget lav profil, i beste fall har kun navnene stått på plateomslagene. Nitidig forskning har avdekket følgende: Den musikalske lederen var trolig den franske multi-instrumentalisten Jean-Herve Peron. som sto for bass, gitar, trompet og stemme. De øvrige var tyske: Rudolf Sosna på elgitar og keyboards, Werner «Zappi» Diermaier på perkusjon, Hans-Joachim Irmler på orgel og keyboards og Gunther Wüsthoff på sax og synthesizer.

Et uklart punkt har alltid vært rollen til Uwe Nettelbeck. Var han kun en produsent, eller var han en katalysator og inspirator. Enkelte hevder at han var det viktigste medlemmet med de konseptuelle ideene. Nettelbeck hadde en finger med i flere ting, bl.a. skaffet han Anthony Moore en kontrakt med Polydor som førte til utgivelsen av tre meget sære avantgarde-album i 1971-72(!!). Nettelbeck var også katalysatoren bak dannelsen av Slapp Happy som besto av Anthony Moore, Peter Blegvad og Dagmar Krause. De to første albumene til Slapp Happy («Sort Of» og original-utgaven av «Casablanca Moon») ble spilt inn i samarbeid med Faust. I denne sammenhengen må det også nevnes at en engelskmann ved navn Philip Lithman tidlig på 70-tallet på et forskningsoppdrag i Bayerns skoger, traff en mystisk figur som kalte seg N. Senada. Gjennom denne kuriøse personen skal Lithman ha blitt innført i obskure musikalske teorier, og introdusert til et tysk avantgarde-miljø, hvor han fikk høre tapes med en kryptisk gruppe i San Fransisco. Dette førte til at Lithman og N. Senada dro over til disse musikerne. Lithman tok seinere navnet Snakefinger, og de kryptiske musikerne ble kjent som The Residents. Resten er historie, men det finnes en «secret link» her, det er neppe tilfeldig at Residents har adoptert og videreført mange av ideene til Faust.

FAUST FASETTER

Produksjonen til Faust er liten, men den er meget eksklusiv og banebrytende. Som tidløse, inerte juveler skinner de desto sterkere når tiden og konteksten rundt sprekker opp, smuldrer hen og blir til støv. I fasettene speiler framtidas musikk seg, linjene forsvinner inn i neste århundre som i en krystallkule.

Trond Bremnes

Faust diskografi

Album

7"

Medvirker på

Faust poesi

slow goes the goose
'you see shoes on your mirror mind
quick goes the trick
I ask your sick savings mirror blind
I travel into tongue
ready to drop
ding dong is handsome top


www.sortkanal.no
Opprettet: 15.9.2003 av Sort Kanal
Sist endret: